Meningsløs aldersmarkering av leker

Som pappa til en nygerrig 3 åring så lurer jeg ofte på hva slags leker jeg skal kjøpe til ham.   For tiden leker han med en gatefeier bil laget i fischertechnik.

Men denne er «beregnet» for 7 åringer og eldre barn. Men hva betyr egentlig dette? Mest sansynlig at man må være minst 7 år før man klarer å sette sammen denne bilen. Det betyr derimot ikke at mindre barn ikke synes denne feie bilen er morsom å leke med når den er ferdig bygget.

Egentlig er det ikke barnets alder som teller men forldrene sine interesser. Jeg kan godt sette sammen kompliserte byggesett for sønnen min fordi jeg synes det er morsomt. Hadde jeg ikke syntes det ville en fischertechnik kostebil vært uegnet leke for min sønn.

Dette gjelder mange andre leker helt fra han var rundt 1 år gammel. Han fikk f.eks. brio tog og duplo lego lenge før han var ment å leke med det. Men han hadde glede av det fordet. Så lenge jeg bygget brio togbanen kunne han ha det gøy med å dytte toget langs skinnene. Når han ble eldre kunne han sette sammen togskinnene selv. Jeg har opplevd at selv 10 år gamle jenter har hat stor glede av å leke med brio togsett. Det er det som er så genialt med kvalitets konstruksjonsleker. De varer utrolig lenge. Barn kan leke med dem over veldig mange år.

Brio togbane

Kan gi disse så fort barnet ditt klarer å dytte en leke bil bortover. Bra øvning på koordinasjon evne. Små barn kan øve seg på å holde toget på skinnene, hvor hardt man skal dytte og hvor. Når barnet blir større er det bra øvelse for finmotorikken å prøve å sette sammen to skinner. Eldre barn kan bruke kreativiteten til å kombinere skinner. Har aldri oppdaget at brio tog har små deler som barn kan få ned i halsen så mange kan nok begynne med brio tog allerede ved 1-2 års alderen.

Duplo

Kan omtrent begynne samtidig som brio tog. Barn får øvd på å legge klosser oppå hverandre. God for finmotorikken. Mye av brio handler ikke så mye om klossene. Man kan også leke med ferdig biler, gravemaskiner osv. Selv synes jeg det er best at barn begynner med treklosser for bygging. De er enklere å skjønne enn lego klosser. En fin ting med Duplo er muligheten for rollespill. Når jeg leker med sønnen min får alle duplo menneskene egne navn og vi finner på historier sammen.

En kjempe fordel med Duplo er at bitene er så store at de ikke blir rotet bort så lett.

Lego

Min 3 åring kan sette sammen vanlig lego klosser. Det er fin fin motorikk øvelse. Men pakkene inneholder ofte veldig mange små biter som lett blir borte. Barn liker også å ta lego tingene man bygger fra hverandre og det er veldig lett å gjøre. Dermed blir de små bitene spredt veldig fort om man ikke er til stede hele tiden. Det er nok best med pakker med klosser. De som står 4+ på. Ferdige pakker med hus, biler osv har for mange små deler. Man bør nok faktisk vente til alderen som står på pakken.

Meccano

Ikke så lett å få tak i. Med de selges på teknisk museum og clas ohlson. Disse finnes både i metall og plast. Plast versjonen er en junior version. Delene er mye større og lettere for barn å håndtere. Sønnen min lærte seg å skru skruer og stramme muttere når han var rundt 2 år med et slikt junior sett. Jeg måtte så klart guide ham. I utgangspunktet er de ment for mye eldre barn, men det er fordi man må være 7-10 for å sette sammen modelen. Det betyr ikke at en 2 åring ikke synes det er morsomt å leke med en ferdig modell.

Meccano modellene i metal har mindre biter og er ment for eldre barn. Men ferdig modeller kan være godt egnet for 2+ åringer også. Fordelen med metall modellene er at når de er bygget så er de veldig solide og kan ikke så lett tas fra hverandre at et lite barn. Så ironisk nok synes jeg vanlig Meccano er bedre egnet for en 3 åring enn lego egnet for en 5 åring, fordi legoen er så lett å ta fra hverandre. Meccanoen kan du la en 3 åring leke med uten å være alt for bekymret for at delene detter av og blir spredd for alle vinder.

Fischertechnik

Dette er min favoritt. Desverre er det vanskelig å få tak i. Du er nødt til å bestille på en netbutikk som Amazon eller Studica. Mer komplisert å bygge enn lego, men enklere enn Meccano. Mye raskere enn Meccano også fordi det ikke er noen skruing. Man bygger ganske solide modeller som tåler mye mer enn lego modeller. Små barn klarer ikke like lett å ta dem fra hverandre. Så min 3 åring kan leke med fischertechnik kostebilen jeg har bygget til ham det meste av helgen uten at masse biter detter av.

Det kule med Fischertechnik er at man lærer å tenke i 3 dimensjoner. Standard klossene kan kobles sammen på alle sider ikke bare oppå og under som standard lego klosser. Så bruk lego når barnet skal bygge selv fordi det er lettere, men bruk Fischertechnik når man lager ferdige modeller for poden å leke med.

Reklamer

Barna som ikke får lov til å lære på skolen

I Dagsavisen skriver Siv Måseidvåg Gamlem en kronikk om elven som vil lære mer. En provoserende artikkel. At barn ikke skal få lov til å lære. At de skal holdes igjen. Dette er jo egentlig en skandale.

Man skulle håpe at det bare er en skole, men jeg har snakket med en kjent som  har jobbet i barneskolen at dette skjer også i andre byer på andre skoler. Kommentarene til artikkelen tyder på at andre foreldre har opplevd dette også. Dette tyder på at dette ikke er enkelt tilfeller men en system feil.

Dette er det norske likhets idealet tatt ut til det mest ekstreme: De «dumme» skal hjelpes til å bli «smartere» og de «smarte» skal hjelpes til å bli «dummere». Det er så klart ikke snak om dum eller smart men kunskapsnivå og akademiske evner, som skal både heves og senkes til alle er på et sosial demokratisk akseptert nivå.

Dette er janteloven i praktisk politikk. Høyre siden burde komme på banen her. Nå har man jo faktisk noe reel ammunisjon å bruke mot «likhetskolen».

Dalai Lama forvirret om forskjellen mellom kapitalisme og kommunisme

Dalai Lama sa nylig «Jeg er marxist». Some begrunnelse sa han:

Marxismen «har en moral, mens kapitalismen kun handler om profitt»

Her blander han sammen to begreper som desverre er alt for vanlige å gjøre. Kommunisme er en politisk ideologi, ergo kan den sier å ha en moral. Kapitalisme er et økonomisk system. Akkurat som planøkonomi er et økonomisk system. Skulle Dalai Lama sammenlignet kommunisme med noen måtte det i så fall vært med f.eks. liberalism eller libertarianism. Begge representerer politiske ideologier der tilhengerne typisk er tilhengere av kapitalisme som økonomisk system.

Kina kan forøverig vanskelig kalles kommunistsk eller sosialistisk. Jeg vil heller beskrive det som et diktatur med et kapitalistisk system. Det finnes ingen velferdstat i Kina. Er du  fattig og blir syke eller arbeidsledig er det ingen hjelp å få fra staten.

Har svarte lavere IQ enn hvite og bør vi finne ut om de har?

Som dere sikkert skjønner er dette inspirert av all debatten rundt nest siste program av «Hjernevask». Egentlig burde trenger jeg ikke si så mye fordi denne artikkelen i New York times: All Brains are the same Color, sier egentlig alt som trengs å sies. Kort fortalt sier den hvorfor det mest sansynlig ikke er noen forskjell mellom hvite og svarte genetisk sett når det gjelder IQ. IQ er antakelig ikke så arvelig som «Hjernevask» gir intrykk av. Betyr det at jeg holder med norske kjønnsforskjere, som Lorentzen!? Nei, på ingen måte. De hevder jo at arv har ingenting å si. Det er så klart helt feil.

Er det i det hele tatt galt å undersøke om det er forskjeller på IQ mellom forskjellige etniske grupper eller menneske raser? Anders Heger i Dagsavisen mener f.eks. vi ikke bør stille spørsmålet. Men hvorfor ikke? IQ er ikke det samme som inteligens. IQ måler potensial for akademisk suksess og potensial i typiske akademiske jobber. Men det er bare en av komponentene. Hard jobbing, kreativitet, kommunikasjons egenskaper osv er også viktige egenskaper som er med på å avgjøre hvor bra aller dårlig vi gjør det kariere messig.

Svarte i USA, er dårlig stilt på alle mulige måter. Det er mye fattigdom, kriminalitet, oppløste hjem, vold osv. Burde man da ikke vite så mye som mulig for å kunne løse problemene? Hva kan kunskapen om at svarte har et snitt på 85 i IQ fortelle oss som er av nytte?

Uten denne kunskapen er det lett å tro at bare svarte får like gode skoler som hvite så blir alt bra. Vi vet at IQ blir sterkt påvirket av utvikligen de første leve årene. Det kan dermed tyde på at svarte får en dårlig start i livet lenge før skolen, og om man ønsker å hjelpe sorte til å komme opp på et høyere sosialt nivå så må man begynne mye tidligere enn skolen. Mange svarte barn har f.eks. ingen far hjemme og en mor som er lite hjemme fordi hun må ofte ha 2-3 jobber for å få endene til å møtes. Barna får dermed liten oppfølging de første leve årene. Det er ingen fødsels permisjon som i Norge så barna ser lite til moren sin det første året i forhold til i Norge. For hvite Amerikanere er dette et mindre problem fordi kvinner vanligvis slutter jobben, blir hjemme og forsørges av ektemannen. Vi vet at kosthold også påvirker hjernens utvikling under svangerskapet. Det er viktig med tett oppfølging av lege. Pga mangelen på et helt dekende helsevesen som i Norge, får mange svarte mødre dårlig oppfølging under svangerskapet og som kan være hemmende for barnas hjerne utvikling. Vi vet f.eks. at spedbarns dødligheten i USA er langt høyere enn i Norge. Dette skyldes ikke selve fødselen. Amerikanske leger gjør en heroisk insats. Men oppfølgingen før fødselen er mye dårligere enn i Norge. Man prøvde men gratis jevnelige sjekker av fattige gravide i USA og fikk dramatisk reduksjon i spedbarnsdødliget i denne gruppen sammenlignet med kontroll gruppen.

Anders Hegers argumentasjon mot kunskap minner meg mye om den idealistiske holdningen i Frankrike som gjør at man ikke fører noe statistikk over forskjellige etniske grupper. Ideen er at alle er like i republikken, så man må ikke dele inn folk i grupper. Resultatet er at man har ingen måte å finne ut hvilken virkemidler som hjelper for forskjellige grupper. Man vet jo knapt hva deres problemer er. Resultatet er at integrering i Frankrike er en katastrofe sammenlignet med f.eks. USA og Stor Britania.

Turbo kapitalisten er tilbake!

Det ble en del blogging her når jeg surret med hovedoppgaven min. Siden er det blitt jobb og barn og ikke særlig mye skriving. Men nå er jeg tilbake. Om en ikke for å skrive like ofte som sist. Det er debatten i Norge rundt Hjernevask som har fått meg til å våkne til igjen å bry meg om den norske samfunns debatten. Mulig jeg skriver noe om sønnen min. Det er jo mye morsomt som skjer når man har en liten gutt på nesten to år.  Men Turbo Kapitalisten har jo ikke vært et sted for personlige blogge poster. Mulig jeg får lage en nye blog for det. Uansett lover jeg det blir ingen analyser av tøy bleier vs engangs bleier og den slags 😉

En atheists merkelige syn på abort

Midt på natten ringte min kjæreste til meg fra Kanada: "Jeg er gravid!". Det var et sjokk. Ikke var det planlagt og siden vi altid hadde brukt prevansjonsmilder så trodde jeg det bare ikke lot seg gjøre. Men det gjorde det altså. Trodde altså dette å lage barn skulle være noe vanskelig som man måtte prøve hardt og lenge også skjer det med absolutt minimal innsats. 

 Jeg er riktignok glad i barn og har alltid ønsket meg barn, men det er noe helt annet når virkeligheten plutselig treffer deg som et godstog i expressfart og du ante fred og ingen fare. 

 Det er heller ikke enkelt når kjæresten din ikke er klar for barn. Jeg befant meg plutselig i den underlige situasjonen at jeg måtte argumentere for hvorfor det var galt med abort i prinsippet. 

 Og jeg sier underlig, fordi jeg er atheist på min hals og har ingen ideer om at det er guds vilje at barnet skal leve eller at alt liv er hellig uansett hvor primitivt det er osv. Jeg har altid vært for selvbestemt abort og er egentlig enig i at et lite foster kan vanskelig sidestilles med begrepet "liv" slik vi vanligvis bruker det. 

 Men når det er sagt så føltes det bare fullstendig galt med abort. Men det syntes nesten umulig å sette ord på eller formulere hva som var galt med det. Det føltes nesten som en slags tros krise. Det er min mening at i prinsippet er ikke livet eller noe annet for den saks skyld verdt noen ting. Det er ingen av fysikkens lover som sier at vi er verdt noe og universet klarer seg helt fint uten oss. Med et slikt syn har ingenting egentlig noen mening eller hensikt. Vi kan like gjerne avslutte livet nå med en gang. 

 Det er utgangspunktet mitt. Ut fra det vet jeg riktignok at jeg føler at liver fortsatt er verdt å leve og gir glede og mening, selv om det strengt tatt ikke teoretisk sett har noen mening, så hvorfor ikke fortsette å leve. Hvorfor ikke gjøre det jeg føler mest for?

Det er dette ønsket som ligger til grunn for nesten alt vi gjør. Det meste av det vi mennesker gjør kan ikke rasjonaliseres eller forklares. På samme måte kan jeg ikke produsere noen rasjonell forklaring på hvorfor jeg ønket å beholde barnet, men det er det jeg følte for, akkurat som jeg føler for å leve og å være snill mot andre. Og jeg følte at om jeg ikke lot dette barnet få vokse opp, så ville jeg følt meg utrolig trist og antakelig plaget av skyldfølelse i lang tid etterpå. Det eneste rette ble da for meg å la barnet vokse opp. 

Riktignok har jeg en rasjonell forklaring på hvorfor jeg oppfører meg så irrasjonell. Hvis naturlig seleksjon hadde konstruert oss mennesker slik at vi ikke brydde oss om våre barn og da selv ufødte barn som vanskelig kan kalles liv, så ville antakelig vår art ikke eksistert særlig lenge. Så evolusjonen har utstyrt oss med følelser som får oss til å gjøre ting som egentlig strider mot all fornuft.

Betyr dette at jeg ikke skiller meg noe fra relgiøse abort motsandere? Nei, forskjellen ligger i at jeg dømmer ikke andre for deres valg. Mitt valg er ikke basert på et dogme om at alt ufødt liv er hellig og ukrenkelig, men at jeg føyer meg etter mine egne følelser. Jeg føler ikke spesielt mye for andre sine fostre, så de kan gjøre hva de vil med dem. Eller for å være mer presis, jeg ønsker at det var færre aborter, men morens og farens følelser for hva som er rett og galt er mye viktigere enn hva jeg føler er rett eller galt. Mine følelser er ikke noe mer rett eller galt enn andres, og jeg kan dermed ikke dømme andre for deres valg.

 Uansett det er en stund siden jeg tenkte disse tankene nå. Nå gleder vi oss begge til at vi skal få en sønn før sommeren. 

Jobb rekrutering i gode tider

Jeg har nå vært i ny jobb i 2 månder. 1 månders perioden med jobbsøk før det var veldig spesiell. Jeg har aldri vært på arbeidsmarkedet når etterspørselen har vært så høy, spesielt innen mitt område. To dager før jeg skulle fly tilbake til Nederland etter et kortere opphold i Norge så tittet jeg på nyhetene og så at en fyr sa han bare hadde lagt CVen på nettet for så å bli kontaktet en time etterpå. Ganske kult og sprøtt tenkte jeg. Så neste dag la jeg ut CVen min på nettet for moroskyld for å se hva som skjer. Prosessen foregikk i steg. Man la inn et sett med informasjon også trykket man neste. CVen ble da kontinuerlig oppdatert.

 Jeg hadde bare kommet halveis med å legge inn CVen min før telefonen begynte å ringe! "Hei jeg ser du har lagt ut CVen din på Finn.no!", sa en stemme i andre enden. "Eh.. ja, jeg holder på å legge den ut i hvertfall" svarte jeg. Neste dag så skulle jeg fly tilbake til Nederland så det var egentlig et dumt tidspunkt med noe jobb intervju. Men jeg hadde engetlig ikke ventet noen ummiderlbar reaksjon så jeg ble tatt på senga. Men det endte opp med at jeg dro innom jobb intervju på vei til flyplassen neste dag.

 Slik begynte hele jobb søker karusellen. Jeg var egentlig ikke interesert i jobben men det var et ordentlig boost for selvtiliten at de var så iverige på å få meg ansatt og så utrolig hyggelige. Hadde for tiden litt dommedagsfølelse pga hovedoppgaven min som aldri ble ferdig og som jeg knapt hadde motivasjon til å gjøre ferdig. 

I Nederland fortsatte telefonene å strømme på fra andre iverige rekruteringsfirma. Det ble ganske klart at jeg måtte begynne å ta et seriøst standpunkt med hensyn på hva jeg egentlig ville jobb med. Fant også ut at å flyt tilbake til Norge nå og da for enda ett nytt jobb intervju ikke ville være særlig praktisk. Så jeg la studiene til side for en stund begynte å studere jobber og firma og flyttet tilbake til Norge hvor jeg fikk heltidsjobb med å dra til forksjellige firma på jobb intervju.

Responsen var helt enorm. Det virket som jeg kunne få jobb i hver eneste firma jeg dro på intervju hos. I starten var det veldig hyggelig og oppmuntrende med all godsnakket, komplimenter osv. Men ettersom tiden gikk så ble jeg mer kynisk. Fra forrige jobbsøker periode så var jeg vant til at man måtte gå på alle jobb intervju man fikk tilbud om fordi det ikke var så mye å velge mellom. Men nå ble det alt for mye og jeg begynte å merke meg hvor like mange av intervju erne virket. Først og fremst de fra rekruteringsselskap. De var alle pene i tøyet og hadde smørstemmer, men sa egentlig aldri noe inteligent. Alt var generelt svada. Du kunne sjelden fortelle meg noe særlig konkret og detaljert om hva firmaene de representerte drev med. Spørsmålene de stilte var etter min mening idiotiske og irrelevante. De spurte en masse personlighets spørsmål og når de skulle vurdere min tekniske kompetanse måtte jeg evaluere meg selv innenfor forksjellige områder. Etter utrolig mye tid satt de stort sett igjen med et ark som sa utrolig lite om hvor kompetent jeg var for jobben. 

I kontrast til disse rekruterings firmane søkte jeg opp egne selskap som jeg var interesert i. Intervjuerne var ikke altid like pene i tøyet og smørblide som agentene i rekruteringsfirmaene men de stile i hvertfall relevante spørsmål og kunne gi relevant informasjon om firma de representerte. De virket dessuten langt mer ærlige. Rekruterinsagenter minner sterkt om sleip selgere. Nå er jeg kanskje litt slem, fordi alle var utrolig hyggelig mot meg og ga meg mye selvtilitt etter en dårlig periode i Nederland. Men det er vanskelig å ikke bli kynisk etter å høre det samme smørpratet for tjuvende gang. 

Noe jeg fort la merke tll er at de virkelig gode firmaene. Der det virket bra å jobbe, som hadde gode betingelser, flinke medarbeidere osv så stilte man ofte veldig vanskelige tekniske spørsmål. Det var nesten som å være på eksamen til tider. Jeg ble av og til redd for at hjerne skulle låse seg og jeg ikke skulle klare å tenke ut et svar. Til tross for at det var ubehagelig så var det betryggende. Fordi det viste at firmaet ikke var noe Mikke mus firma, men et firma som ikke slapp inn hvem som helst som hadde snakketøyet i orden. 

Etter mange intervju så stod det tilslutt mellom to firma. Men jeg klarte ikke velge. Det ene firma hadde et veldig kult miljø. Masse unge mennesker fra hele verden. Halvparten var ikke norske.  De hadde masse kreative ideer og påfunn. Jeg viste også de var bra siden de hadde blit kåret til Norges beste arbeidsmiljø for IT bedrifter. Det var også et firma jeg har kjent til i mange år og som jeg har brukt produktet til å vært veldig fornøyd. På sett og vis så var det firma jeg hadde drømt om å jobbe i mange år. Firma nummer to var et software selskap inne oljebransjen. Dvs en bransje jeg kjente fra før av. Jobben ville også dreie seg mer om det jeg hadde studert til mastergraden min for. De hadde et godt miljø og tilbød meg jobb som senior utvikler, med mulighet for prosjektledelse senere. Karieremessig var dette en utrolig mulighet. Jeg var vel egentlig ikke helt kvalifisert for dette, men det trange jobbmarkedet endret forutsetningne. 

Jeg gikk i flere dager endret valg fra det ene til det andre firma hvert minutt. Tilslutt håpet jeg på at lønstilbudet fra drømme firma ble betydlig høyere eller lavere enn det andre tilbudet. Hvis det ble likt, så viste jeg at jeg ikke kunne velge. Når jeg endelig fikk tilbudet så ble jeg lettet. Det var sjokkerende lavt. Men det betydde at valget mitt ble veldig enkelt. Jeg fortalte dem at tilbudet var alt for lavt. De ble vist litt paffe, de trodde vist selv de hadde kommet med et veldig solid tilbud. Når jeg fortalte dem mitt andre tilbud så var responsen at de kunne heve sitt tilbud men det var helt umulig for dem å kunne matche det tilbudet jeg hadde fått.  

Og siden har jeg ikke angret en dag på valget mitt.