Derfor forlot jeg USA

I slutten av tenårene tok moren min med seg meg og broren min til New York. Det var en av mine største opplevelser til da, og mitt første møte med Amerika. Bildet av møtet med New York brente seg inn på netthinnen. Vi kom kjørende med taxi sent på kvelden in mot Manhattan. De digre skyskraperne tårnet seg opp i horisonten med utallige vinduer som lyste i mørket og foran oss var det et mylder av brede røde lys fra baksiden av de brede amerikanske bilene på den største motorveien jeg hadde vært på til da.

Jeg gikk rundt og tittet oppover veggene til skyskraperne neste dag, de var så høye. Vi var i Greenwich village, Rockefeller Center, World Trade Center, Empire State building, Time Square og vi så musicalen "Sunset Boulevard", we gikk på museum og så ustillinger av mumier, spiste på en typisk amerikansk diner med boots i rødt skinn og blankt krom.

Det hadde begynte tidligere men fra den turen utviklet jeg en enorm fascinasjon for Amerika. Jeg elsket alt ved USA, de klassiske amerikanske bilene, maten, de moderne byene i glass og betong, filmene og alle mulighetene. Flere år senere fikk jeg kontakt med fjerne slektninger i USA som jeg og broren min etterhvert besøkte. Denne gangen bar det til midtvesten som som også var en av mine beste opplevelser til da. Etterhvert tenkte jeg at Amerika var framtiden min. Norge var for lite. Det var ingen digre kule byer i Norge som i USA. Det var altid dårlig klima. I USA hadde man alle klimasoner. Det var alle mulig slags jobb muligheter og jeg så tidlig hvilken enorm veldstand den jevne Amerikaner hadde. Vi liker å kalle Norge et av verdens rikeste land, men det var fort tydlig at rikdom i Amerika langt overgikk den vi hadde i Norge.

I USA kunne jeg få en diger enebolig og bil innen få år med jobbing, noe en må regne med å vente lenge på i Norge. For 4 år siden begynte jeg å studere i USA, med tanke på å begynne å jobbe og bo der etter studiene.

Nå er jeg altså på vei hjem til Norge. Drømmen om Amerika tok slutt. Hva skjedde?

Jeg glemte at et land er mer enn det materielle: mer enn husene, butikkene, bilene, jobbene, maten, klærne, filmene og klimaet. Et land er først og fremst menneskene som bor der og deres kultur. Som turist ser man ikke dette. Man ser bare overflaten. Etter litt over et halvt år i USA begynte det sakte men sikker å gå opp for meg at jeg bodde i en kultur og var omgitt av mennesker som altid ville være fremmede for meg. Jeg hadde bodd tett innpå Amerikanere. Bodd hos en Amerikansk familie i lang tid. Delt rom med Amerikanere blitt bedt med hjem til dem osv. Men de forble mysterier for meg. Jeg ble venner med Amerikanere fort men det nådde til et vist punkt også gikk det ikke videre. Jeg fikk aldri noen dype vennskap. Jeg skjønte liksom aldri hva som foregikk inni hodene deres, hvordan de tenkte.

Jeg innså da at all verdens materiell rikdom, og deilig varmt klima aldri kunne kompensere for et helt liv uten virkelige venner. Hva var så problemet med Amerikanere? På den positive siden så er de mer positivt instilit til livet enn Nordmenn, det er kjappe å komme i kontakt med og bli venner med. Det kreves ikke så mye kjennskap til en annen før han/hun omtaler deg som venn, og man blir bedt med hjem eller lignende. De liker å tulle og tøyse. Det er ofte en røff tone mellom venner. Man liker å mobbe og erte hverandre. Jeg hadde ikke noe mot dette i utganspunktet. Jeg kunne ha det mye gøy sammen med Amerikanere med å tulle og tøyse og mobbe hverandre (venskapelig mobbing). Jeg vet f.eks. mine indiske venner i USA (hadde mange klassekamerater fra India) ikke skjønte den røffe Amerikanske omgangformen. De trodde det ble gjort narr av når Amerikanerne vennskapelig ertet eller mobbet. Så dette var ikke noe problem for meg.

Problemet var at det var ikke noe mer enn denne stilen. De vekslet liksom aldri mellom å være seriøse og tulle. Alt føltes som en fasade. Det virket ikke som de hadde evne til å snakke om veldig personlige ting på en seriøs måte. Denne oppfattelsen har bare blitt forsterket gjennom mine 4 år i Nederland der jeg har kjent mennesker fra hele Europa og fra Nord Amerika. Selv folk fra midtøsten og Japan kunne være lettere å skjønne. Amerikanere derimot er anderledes enn alle andre mennesker på denne jord.

Også var det visse trekk ved Amerikanere som jeg aldri klarte å venne meg til: Selvskrytet og patriotismen f.eks. Jeg prøvde å overbevise meg selv gang på gang at her er det normalt å skryte av seg selv. Det er vanlig og akseptert i kulturen. Men norsk nøkternhet og beskjedenhet stikker dypt. Det var vanskelig å ikke la seg irritere av det evinnelige selvskrytet. Også patriotismen da. Gang på gang bli fortalt hvilket fantastisk land USA er og nedlatenheten. Jeg måtte jo være lykkelig nå som jeg hadde kommet til verdens beste land? Når jeg svarte at jeg ikke var sikker på om jeg ble igjen så skjønte de ingen ting. Jeg måtte da vite at USA var bedre enn Norge? Til tross for at de knapt viste hvor Norge lå på kartet eller viste noe som helst annet om Norge så måtte det bare være et dårligere sted å bo enn i USA. Jeg trengte bare å være litt lenger mente de så ville jeg oppdage hvor fantastisk USA var og jeg ville aldri tenkt på å forlate landet.

Også var det materialismen. Jeg har aldri ansett meg selv som noe slags hippie. Tvert om har jeg ansett meg selv som en materialist. Jeg liker ting og er ikke flau over å si det. Men i USA med sin vanvittige konsum kultur innså jeg at jeg kanskje ikke var så materialistisk likevel. Mine venner snakket hele tiden om penger. Hvordan de skulle tjene mer og kjøpe seg nye ting. Hadde de en eneste dag fri så var det altid en mulighet til å jobbe mer og tjene mer penger. Studiene brydde de seg ikke så fryktelig mye om. Muligens fordi de ikke tjente penger på å gjøre lekser eller møte opp i timen.

Det er så klart mye annet ved det Amerikanske samfunnet jeg ikke likte: kriminaliteten, alle forbudene, dårlig kollektiv transport, byer som ettervhert ser helt like ut osv. Men personligheten til Amerikanere var det avgjørende som fikk meg til å dra derfra. Jeg er villig til å offre bedre vær, større hus og bil for det norske sosial demokratiet hvor likhet, ærlighet og beskjedenhet fortsatt er kjerneverdier. Muligens noe ironisk da jeg er såpass liberalistisk at mange nok vil hevde at USA er nettopp produktet av den type politikk jeg er så varm tilhenger av.

Reklamer

5 thoughts on “Derfor forlot jeg USA

  1. De høres akkurat så idiotiske som jeg alltid har trodd de er. De er så jævla patriotiske og sinnsykt stolte av det flotte landet sitt som de har stjålet fra de innfødte. Bra du kom hjem til beskjedne og lille Norge.

  2. Du hadde den opplevelsen etter et år i USA, mens for meg har det første året fått meg til å ta mer og mer avstand fra Norge. Ja, det er mange som bare er overfladiske i USA, men det finnes også i Norge.
    Når det gjelder patriotisme, den finnes også i Norge. Hvor ofte fremhever ikke nordmenn Norge som verdens beste land?

    Jeg tror alle er forskjellige, og for noen passer Norge best, for andre passer USA best. Akkurat nå er det kun familie som vil være grunn for meg å reise tilbake til Norge (min mor kan ikke tenke seg at jeg bor så langt unna for alltid), men jeg kommer nok heller til å finne måter å besøke familie flittig fremfor å flytte til Norge pga familie. Jeg bor i NY-området og omgås mange internasjonale, så jeg ser nok en annen del av USA, og det jeg ser, liker jeg bedre enn Norge.

  3. Uff nå får jeg nesten dårlig samvittighet over det jeg skrev om USA. Det er jo mye bra der også. Er enig i veldig mange av de observasjonene som Dipa skriver om i bloggen sin. De hjelper ofte hverandre i nabolaget. F.eks. kan de hjelp folk nærmiljøet som har økonomiske problemer. Naboene kjenner hverandre godt i motsetning til Norge. Handler ofte sammen gjør andre sosiale ting. I Norge kjenner vi jo knapt naboen ofte.

    Dipa nevner jo at kollegaer hjelper hverandre mer enn Norge og det stemmer nok. Det er en merkelig blanding av sammarbeid og indvidualisme i USA.

  4. Det blir sikkert anderledes i NY. Det hjelper at man har folk fra mange andre land i nærheten. Jeg lurer noen ganger på om jeg led av culture shock i USA mot slutten. Men jeg er ikke sikker på om jeg noen gang kan klare å se på USA med positivt syn igjen. Jeg har viklet meg inn i slikt et negativt syn. Mulig fordi jeg hadde så utrolig høye forventninger til USA og landet var akkurat som alle andre land med positive og negative sider.

    Men jeg hadde en del negative opplevelser i USA som du nok ikke kommer til å komme borti i USA fordi du er i et helt annet miljø enn det jeg var i. Men det skriver jeg mer om neste gang.

    Uff, min stakkars Amerikanske kjæreste, hun må tåle mye drittkasting om USA fra min side 😉 Hun sier riktignok det er greit siden jeg har opplevd USA og vet hva jeg snakker om. Hun er så lei av alle i Europa som snakker dritt om USA uten å vite noen ting om landet. Det er jo mange vrangforestillinger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s