En atheists merkelige syn på abort

Midt på natten ringte min kjæreste til meg fra Kanada: "Jeg er gravid!". Det var et sjokk. Ikke var det planlagt og siden vi altid hadde brukt prevansjonsmilder så trodde jeg det bare ikke lot seg gjøre. Men det gjorde det altså. Trodde altså dette å lage barn skulle være noe vanskelig som man måtte prøve hardt og lenge også skjer det med absolutt minimal innsats. 

 Jeg er riktignok glad i barn og har alltid ønsket meg barn, men det er noe helt annet når virkeligheten plutselig treffer deg som et godstog i expressfart og du ante fred og ingen fare. 

 Det er heller ikke enkelt når kjæresten din ikke er klar for barn. Jeg befant meg plutselig i den underlige situasjonen at jeg måtte argumentere for hvorfor det var galt med abort i prinsippet. 

 Og jeg sier underlig, fordi jeg er atheist på min hals og har ingen ideer om at det er guds vilje at barnet skal leve eller at alt liv er hellig uansett hvor primitivt det er osv. Jeg har altid vært for selvbestemt abort og er egentlig enig i at et lite foster kan vanskelig sidestilles med begrepet "liv" slik vi vanligvis bruker det. 

 Men når det er sagt så føltes det bare fullstendig galt med abort. Men det syntes nesten umulig å sette ord på eller formulere hva som var galt med det. Det føltes nesten som en slags tros krise. Det er min mening at i prinsippet er ikke livet eller noe annet for den saks skyld verdt noen ting. Det er ingen av fysikkens lover som sier at vi er verdt noe og universet klarer seg helt fint uten oss. Med et slikt syn har ingenting egentlig noen mening eller hensikt. Vi kan like gjerne avslutte livet nå med en gang. 

 Det er utgangspunktet mitt. Ut fra det vet jeg riktignok at jeg føler at liver fortsatt er verdt å leve og gir glede og mening, selv om det strengt tatt ikke teoretisk sett har noen mening, så hvorfor ikke fortsette å leve. Hvorfor ikke gjøre det jeg føler mest for?

Det er dette ønsket som ligger til grunn for nesten alt vi gjør. Det meste av det vi mennesker gjør kan ikke rasjonaliseres eller forklares. På samme måte kan jeg ikke produsere noen rasjonell forklaring på hvorfor jeg ønket å beholde barnet, men det er det jeg følte for, akkurat som jeg føler for å leve og å være snill mot andre. Og jeg følte at om jeg ikke lot dette barnet få vokse opp, så ville jeg følt meg utrolig trist og antakelig plaget av skyldfølelse i lang tid etterpå. Det eneste rette ble da for meg å la barnet vokse opp. 

Riktignok har jeg en rasjonell forklaring på hvorfor jeg oppfører meg så irrasjonell. Hvis naturlig seleksjon hadde konstruert oss mennesker slik at vi ikke brydde oss om våre barn og da selv ufødte barn som vanskelig kan kalles liv, så ville antakelig vår art ikke eksistert særlig lenge. Så evolusjonen har utstyrt oss med følelser som får oss til å gjøre ting som egentlig strider mot all fornuft.

Betyr dette at jeg ikke skiller meg noe fra relgiøse abort motsandere? Nei, forskjellen ligger i at jeg dømmer ikke andre for deres valg. Mitt valg er ikke basert på et dogme om at alt ufødt liv er hellig og ukrenkelig, men at jeg føyer meg etter mine egne følelser. Jeg føler ikke spesielt mye for andre sine fostre, så de kan gjøre hva de vil med dem. Eller for å være mer presis, jeg ønsker at det var færre aborter, men morens og farens følelser for hva som er rett og galt er mye viktigere enn hva jeg føler er rett eller galt. Mine følelser er ikke noe mer rett eller galt enn andres, og jeg kan dermed ikke dømme andre for deres valg.

 Uansett det er en stund siden jeg tenkte disse tankene nå. Nå gleder vi oss begge til at vi skal få en sønn før sommeren.