Myter om USA og Amerikanere

Nå har jeg skrevet så mye negativt om Amerikanere, så det er på tide med noe positivt. Bla ta tak i en del vrangforestillinger om USA og Amerikanere.

Myte 1: Amerikanere er feite og usunne
Det er en utbredt oppfatning at alle disse unge sunne, menneskene som man ser på Amerikanske såpeoperaer og sitcoms er et strekt mindretall og gir et skjevt bilde av Amerikanere fordi de i virkeligheten er utrolig feite og usunne. Dette er en sanhet med modifikasjoner. Min egen erfaring var at amerikansk ungdom fram til kanskje 30-årene er langt mer veltrente enn europeiske eller norske. De er langt mer aktive innen sport f.eks. Derimot blir mange utrolig fete etterhvert når de blir eldre. Dette er også støttet av statistikk. F.eks. er franskmen gjennomsnittelig langt slankere enn Amerikanere. Men blant franskmenn trener kun 3% av befolkningen aktivt hver uke mot 11% i USA. Snittet i USA blir dratt opp fordi det er utrolig store forskjeller. Det er langt flere veldig sunne i USA enn i Norge. Det er en stor andel helsefrekere som trener mye og spiser sunt. Men så er det også flere som lever ekstremt usunt.

Myte 2: Amerikanere spiser bare junk-food
Selv om Amerikanere spiser mer junk-food enn hjemme i Norge så er det også større utbredelse av sunne alternativer. Det er mange salatbarer og det selges mye av økologisk produkter (selv om det egentlig ikke er sunnere), det er større tilgjenglighet på vegitar mat osv. Igjen dette med ekstremismen. Flere spiser veldig sunt samtidig som flere spiser veldig usunt på bekostning av den gyllene middelvei 😉

Myte 3: Amerikanere er dumme
Vi leser stadig i avisen om dumme ting Amerikanere sier i avisen. Og jeg har en del å øse av der selv, men det forteller ikke hele san
nheten. Da jeg studerte i USA så studerte jeg sammen med indere, kinesere og amerikanere og hadde både amerikanske og asiatiske professorer. Alle de klart smarteste studentene og lærerne var amerikanere. Og dette var ikke noen prestisje universitet. Men de klart smarteste folkene jeg har møtt har vært amerikanere. Samtidig er kanskje noen av de største idiotene jeg har møtt vært amerikanere. Igjen denne enorme kontrasten som altid finnes i USA. Dette er faktisk støttet av vitenskapelig forskning. IQ snittet i Norge (101.8) og USA (100) er omtrent det samme. Derimot er spredningen i IQ scoren blant befolkninen i USA (24) dobbelt så høy som i Norge (11.6). Dette innebærer at det er flere Amerikanere enn nordmenn som scorer veldig høyt på IQ og flere som scorer veldig lavt. Det samme gjelder utdannelse og skolesystem. Noen av de værste skolene i den vestelige verden er i USA samtidig som de har verdens beste. Studien er fra en sammenligning av forskjellige europeiske nasjoners IQ fra 1981.

Myte 4: Har du ikke penger så får du ikke behandling på sykehuset
Dette er en fryktelig utbredt myte om USA, som folk på venstre siden elsker å gjenta. Men det gjør den ikke noe mer sann. Ingen nektes akkutthjelp i USA hvis de ikke har penger. Fattige får dessuten ofte dekket helseforsikring av staten. Mange sykehus driver dessuten av frivillige og ikke-profitt organisasjoner som tar seg av dem som ikke kan betale for behandling. Problemet er for mange i middeklassen som ikke kan betale forsikring, når det gjelder ikke-akutt hjelp. Eldre har også helseforsikring dekket av staten.

Myte 5: USA har ingen velferdstat
Selv om det ikke er noen velferdstat i den Norske betydningen av ordet så er det likevel mange velferdsgoder. Man kan få sosialhjelp, arbeidsledighetstrygd osv som i Norge, men det er mer behovs prøvet. I staten jeg bodde i så kunne man søke om å få dekket det meste av husleien av staten. Hadde jeg vært amerikaner så kunne jeg som student fått dekket det meste av husleien, og betalt kun 20 dollar i månden. Jeg kunne også fått finansiell støtte til å betale skolepenger. De er mange velferdsgoder i USA men de skiller seg fra Norge ved å ikke være landsdekkende og man har mange små spesielle ordninger i stede for store heltdekkende programmer som Norge.

Myte 6: Bare rike får god skole og utdannelse i USA
De fleste skoler og universitet i USA er faktisk offentlig. Og det er her de fleste går. Helt opp til videregående er gratis. Universitet må man  betale for men disse er likevel stort sett offentlige og får mye støtte av staten. Et godt universitet i hjemstaten trenger ikke koste mer enn rundt 12 000 kr i året (for folk som er bosatt i staten, mer for alle andre). Og disse pengene kan man ofte søke om støtte til å få dekket. Har man gode nok karakterer kan skolen eller andre gi det et scholarship som dekker alt eller nesten alt. Tar man jobb som student assistent ved universitetet så slipper man å betale skole penger og får i tillegg lønn. Velger man derimot å gå på noe mindre prestisjefylt som et Community College så er det mye billigere. Det er også mange jobbmuligheter på universitet innenfor matlaging for kantinen, student velferd osv. Fattige studenter fra Kina og India klarer således å komme seg gjennom studier ved amerikanske universiteter selv om de ikke får dekket noen skolepenger av staten. Universitetet har også sterkt subsidierte bomuligheter på campus. Man kan bo i en leilighet på ca 80 kvadrat for rundt 1200 kr i månden.

Reklamer

Derfor forlot jeg USA

I slutten av tenårene tok moren min med seg meg og broren min til New York. Det var en av mine største opplevelser til da, og mitt første møte med Amerika. Bildet av møtet med New York brente seg inn på netthinnen. Vi kom kjørende med taxi sent på kvelden in mot Manhattan. De digre skyskraperne tårnet seg opp i horisonten med utallige vinduer som lyste i mørket og foran oss var det et mylder av brede røde lys fra baksiden av de brede amerikanske bilene på den største motorveien jeg hadde vært på til da.

Jeg gikk rundt og tittet oppover veggene til skyskraperne neste dag, de var så høye. Vi var i Greenwich village, Rockefeller Center, World Trade Center, Empire State building, Time Square og vi så musicalen "Sunset Boulevard", we gikk på museum og så ustillinger av mumier, spiste på en typisk amerikansk diner med boots i rødt skinn og blankt krom.

Det hadde begynte tidligere men fra den turen utviklet jeg en enorm fascinasjon for Amerika. Jeg elsket alt ved USA, de klassiske amerikanske bilene, maten, de moderne byene i glass og betong, filmene og alle mulighetene. Flere år senere fikk jeg kontakt med fjerne slektninger i USA som jeg og broren min etterhvert besøkte. Denne gangen bar det til midtvesten som som også var en av mine beste opplevelser til da. Etterhvert tenkte jeg at Amerika var framtiden min. Norge var for lite. Det var ingen digre kule byer i Norge som i USA. Det var altid dårlig klima. I USA hadde man alle klimasoner. Det var alle mulig slags jobb muligheter og jeg så tidlig hvilken enorm veldstand den jevne Amerikaner hadde. Vi liker å kalle Norge et av verdens rikeste land, men det var fort tydlig at rikdom i Amerika langt overgikk den vi hadde i Norge.

I USA kunne jeg få en diger enebolig og bil innen få år med jobbing, noe en må regne med å vente lenge på i Norge. For 4 år siden begynte jeg å studere i USA, med tanke på å begynne å jobbe og bo der etter studiene.

Nå er jeg altså på vei hjem til Norge. Drømmen om Amerika tok slutt. Hva skjedde?

Jeg glemte at et land er mer enn det materielle: mer enn husene, butikkene, bilene, jobbene, maten, klærne, filmene og klimaet. Et land er først og fremst menneskene som bor der og deres kultur. Som turist ser man ikke dette. Man ser bare overflaten. Etter litt over et halvt år i USA begynte det sakte men sikker å gå opp for meg at jeg bodde i en kultur og var omgitt av mennesker som altid ville være fremmede for meg. Jeg hadde bodd tett innpå Amerikanere. Bodd hos en Amerikansk familie i lang tid. Delt rom med Amerikanere blitt bedt med hjem til dem osv. Men de forble mysterier for meg. Jeg ble venner med Amerikanere fort men det nådde til et vist punkt også gikk det ikke videre. Jeg fikk aldri noen dype vennskap. Jeg skjønte liksom aldri hva som foregikk inni hodene deres, hvordan de tenkte.

Jeg innså da at all verdens materiell rikdom, og deilig varmt klima aldri kunne kompensere for et helt liv uten virkelige venner. Hva var så problemet med Amerikanere? På den positive siden så er de mer positivt instilit til livet enn Nordmenn, det er kjappe å komme i kontakt med og bli venner med. Det kreves ikke så mye kjennskap til en annen før han/hun omtaler deg som venn, og man blir bedt med hjem eller lignende. De liker å tulle og tøyse. Det er ofte en røff tone mellom venner. Man liker å mobbe og erte hverandre. Jeg hadde ikke noe mot dette i utganspunktet. Jeg kunne ha det mye gøy sammen med Amerikanere med å tulle og tøyse og mobbe hverandre (venskapelig mobbing). Jeg vet f.eks. mine indiske venner i USA (hadde mange klassekamerater fra India) ikke skjønte den røffe Amerikanske omgangformen. De trodde det ble gjort narr av når Amerikanerne vennskapelig ertet eller mobbet. Så dette var ikke noe problem for meg.

Problemet var at det var ikke noe mer enn denne stilen. De vekslet liksom aldri mellom å være seriøse og tulle. Alt føltes som en fasade. Det virket ikke som de hadde evne til å snakke om veldig personlige ting på en seriøs måte. Denne oppfattelsen har bare blitt forsterket gjennom mine 4 år i Nederland der jeg har kjent mennesker fra hele Europa og fra Nord Amerika. Selv folk fra midtøsten og Japan kunne være lettere å skjønne. Amerikanere derimot er anderledes enn alle andre mennesker på denne jord.

Også var det visse trekk ved Amerikanere som jeg aldri klarte å venne meg til: Selvskrytet og patriotismen f.eks. Jeg prøvde å overbevise meg selv gang på gang at her er det normalt å skryte av seg selv. Det er vanlig og akseptert i kulturen. Men norsk nøkternhet og beskjedenhet stikker dypt. Det var vanskelig å ikke la seg irritere av det evinnelige selvskrytet. Også patriotismen da. Gang på gang bli fortalt hvilket fantastisk land USA er og nedlatenheten. Jeg måtte jo være lykkelig nå som jeg hadde kommet til verdens beste land? Når jeg svarte at jeg ikke var sikker på om jeg ble igjen så skjønte de ingen ting. Jeg måtte da vite at USA var bedre enn Norge? Til tross for at de knapt viste hvor Norge lå på kartet eller viste noe som helst annet om Norge så måtte det bare være et dårligere sted å bo enn i USA. Jeg trengte bare å være litt lenger mente de så ville jeg oppdage hvor fantastisk USA var og jeg ville aldri tenkt på å forlate landet.

Også var det materialismen. Jeg har aldri ansett meg selv som noe slags hippie. Tvert om har jeg ansett meg selv som en materialist. Jeg liker ting og er ikke flau over å si det. Men i USA med sin vanvittige konsum kultur innså jeg at jeg kanskje ikke var så materialistisk likevel. Mine venner snakket hele tiden om penger. Hvordan de skulle tjene mer og kjøpe seg nye ting. Hadde de en eneste dag fri så var det altid en mulighet til å jobbe mer og tjene mer penger. Studiene brydde de seg ikke så fryktelig mye om. Muligens fordi de ikke tjente penger på å gjøre lekser eller møte opp i timen.

Det er så klart mye annet ved det Amerikanske samfunnet jeg ikke likte: kriminaliteten, alle forbudene, dårlig kollektiv transport, byer som ettervhert ser helt like ut osv. Men personligheten til Amerikanere var det avgjørende som fikk meg til å dra derfra. Jeg er villig til å offre bedre vær, større hus og bil for det norske sosial demokratiet hvor likhet, ærlighet og beskjedenhet fortsatt er kjerneverdier. Muligens noe ironisk da jeg er såpass liberalistisk at mange nok vil hevde at USA er nettopp produktet av den type politikk jeg er så varm tilhenger av.