Turbo kapitalisten er tilbake!

Det ble en del blogging her når jeg surret med hovedoppgaven min. Siden er det blitt jobb og barn og ikke særlig mye skriving. Men nå er jeg tilbake. Om en ikke for å skrive like ofte som sist. Det er debatten i Norge rundt Hjernevask som har fått meg til å våkne til igjen å bry meg om den norske samfunns debatten. Mulig jeg skriver noe om sønnen min. Det er jo mye morsomt som skjer når man har en liten gutt på nesten to år.  Men Turbo Kapitalisten har jo ikke vært et sted for personlige blogge poster. Mulig jeg får lage en nye blog for det. Uansett lover jeg det blir ingen analyser av tøy bleier vs engangs bleier og den slags 😉

Reklamer

En atheists merkelige syn på abort

Midt på natten ringte min kjæreste til meg fra Kanada: "Jeg er gravid!". Det var et sjokk. Ikke var det planlagt og siden vi altid hadde brukt prevansjonsmilder så trodde jeg det bare ikke lot seg gjøre. Men det gjorde det altså. Trodde altså dette å lage barn skulle være noe vanskelig som man måtte prøve hardt og lenge også skjer det med absolutt minimal innsats. 

 Jeg er riktignok glad i barn og har alltid ønsket meg barn, men det er noe helt annet når virkeligheten plutselig treffer deg som et godstog i expressfart og du ante fred og ingen fare. 

 Det er heller ikke enkelt når kjæresten din ikke er klar for barn. Jeg befant meg plutselig i den underlige situasjonen at jeg måtte argumentere for hvorfor det var galt med abort i prinsippet. 

 Og jeg sier underlig, fordi jeg er atheist på min hals og har ingen ideer om at det er guds vilje at barnet skal leve eller at alt liv er hellig uansett hvor primitivt det er osv. Jeg har altid vært for selvbestemt abort og er egentlig enig i at et lite foster kan vanskelig sidestilles med begrepet "liv" slik vi vanligvis bruker det. 

 Men når det er sagt så føltes det bare fullstendig galt med abort. Men det syntes nesten umulig å sette ord på eller formulere hva som var galt med det. Det føltes nesten som en slags tros krise. Det er min mening at i prinsippet er ikke livet eller noe annet for den saks skyld verdt noen ting. Det er ingen av fysikkens lover som sier at vi er verdt noe og universet klarer seg helt fint uten oss. Med et slikt syn har ingenting egentlig noen mening eller hensikt. Vi kan like gjerne avslutte livet nå med en gang. 

 Det er utgangspunktet mitt. Ut fra det vet jeg riktignok at jeg føler at liver fortsatt er verdt å leve og gir glede og mening, selv om det strengt tatt ikke teoretisk sett har noen mening, så hvorfor ikke fortsette å leve. Hvorfor ikke gjøre det jeg føler mest for?

Det er dette ønsket som ligger til grunn for nesten alt vi gjør. Det meste av det vi mennesker gjør kan ikke rasjonaliseres eller forklares. På samme måte kan jeg ikke produsere noen rasjonell forklaring på hvorfor jeg ønket å beholde barnet, men det er det jeg følte for, akkurat som jeg føler for å leve og å være snill mot andre. Og jeg følte at om jeg ikke lot dette barnet få vokse opp, så ville jeg følt meg utrolig trist og antakelig plaget av skyldfølelse i lang tid etterpå. Det eneste rette ble da for meg å la barnet vokse opp. 

Riktignok har jeg en rasjonell forklaring på hvorfor jeg oppfører meg så irrasjonell. Hvis naturlig seleksjon hadde konstruert oss mennesker slik at vi ikke brydde oss om våre barn og da selv ufødte barn som vanskelig kan kalles liv, så ville antakelig vår art ikke eksistert særlig lenge. Så evolusjonen har utstyrt oss med følelser som får oss til å gjøre ting som egentlig strider mot all fornuft.

Betyr dette at jeg ikke skiller meg noe fra relgiøse abort motsandere? Nei, forskjellen ligger i at jeg dømmer ikke andre for deres valg. Mitt valg er ikke basert på et dogme om at alt ufødt liv er hellig og ukrenkelig, men at jeg føyer meg etter mine egne følelser. Jeg føler ikke spesielt mye for andre sine fostre, så de kan gjøre hva de vil med dem. Eller for å være mer presis, jeg ønsker at det var færre aborter, men morens og farens følelser for hva som er rett og galt er mye viktigere enn hva jeg føler er rett eller galt. Mine følelser er ikke noe mer rett eller galt enn andres, og jeg kan dermed ikke dømme andre for deres valg.

 Uansett det er en stund siden jeg tenkte disse tankene nå. Nå gleder vi oss begge til at vi skal få en sønn før sommeren. 

På tide med mindre utdannelse?

De fleste i dag har kompetanse som langt overgår den kompetansen som de trenger i jobben de gjør. Før begynte en journalist å skrive nesten rett etter videregående skole. Nå har han eller hun minst journalist høgskole, et par mellomfag i samfunnsfag og historie. Men er kvaliteten på avisene blitt noe bedre av den grunn? Trenger man virkelig et mellom fag i historie for å anmelde en fotball kamp, skrive om siste post-ran eller sladder om Hollywood stjerner?

Dette skyldes i stor grad informasjons svikt i markedet. Arbeidsgiver vil helst ansette en flink arbeider men hvordan kan man vite om han/hun er flink? Har vedkommende liten arbeidserfaring å vise til er det lite å gå på. Arbeidsgiver må prøve å avgjøre indirekte hvor flink vedkommende er. Da kan han se at han/hun har en Bachlor grad eller Master grad. Selv om graden er totalt irrelevant for jobben som gjøres så betyr faktumet at vedkommende tok graden og har gode karakterer at han/hun må være rimelig inteligent.

Dette fører til den merkelige situasjonen at det lønner seg å ta utdannelse i nesten hva som helst. Spiller ingen rolle hva du studerer, fordi uansett hva det er så vil det faktum at du gjennomfører og får gode karakterer vise arbeidsgiver at du her dedikert og inteligent.

Men dette ender opp som et våpen kappløp. Jo mer utdannelse alle de andre tar, jo mer utdannelse må du ta for å stikke deg ut. Resultatet blir enorm sløsing med samfunnets ressurser. Folk bruker enormt mye tid og krefter på å lære kompentanse som ingen har bruk for. Tid folk kunne gjort produktivt arbeid.

Men i dagens arbeidsmarket så skifter jo kravene og kompetansen som etterpørs hele tiden. Bør ikke det være et argument for høyere utdannelse? Nei, mener jeg fordi jo mer tid man har brukt på skolebenken jo vanskeligere blir det å omskolere seg senere fordi man har færre arbeidsår bak seg. Dvs man har dårligere økonomi til å takle det økonomiske tapet man får ved å omskolere seg.

Jeg mener derfor at i stede for fokus på slike lange grader som Bachelor og Master så burde det fokuseres på å tilby kortere utdannelser som folk kan ta som omskolering etter som arbeidsmarkedet endrer seg. Ofte trenger man bare enkelt fag som man kan ta ved siden av jobb. Men disse tilbys ofte nesten bare private gjennom såkalte serfitiseringer og er veldig dyre.

Mulig det offentlige burde tilby mer av slike serfitiseringer i stede for bare store grader som f.eks. Bachlor og Master.

Bare egoister og idioter stemmer Frp og Høyre!

Forfatteren av "Frp koden" stiller seg spørsmålet om hvordan vanlige arbeidere kan stemme Frp. Når det gjelder Høyre og Frp så er logikken fra det politisk korrekte Norge at folk enten stemmer disse partiene fordi de er egoister, dvs de har mye penger og vill beholde dem selv. Eller folk er rett og slett dumme fordi hvordan kan de ellers stemme på partier som ikke gavner dem. Denne holdningen kommer jo fram fra den norsk kultur elite gang på gang, Frp sine nyttige idioter.

Selv om Frp har en del usympatiske trekk så er denne holdning utrolig arrogant og enda mindre sympatisk. For det første anser man det som opplest og vedtatt at vanlig arbeidsfolk får det verre med Høyre og Frp.

For det andre er det er ironisk at når rike stemmer Ap så er de idealister og gode samfunnsborgere. Og når arbeidere stemmer SV eller AP så har de skjønt sitt eget beste.

Mens når rike stemmer Høyre eller Frp så er de egoister. Arbeidsfolk er så dumme at de ikke skjønner sitt eget beste.

Kunne man ikke like gjerne snu på dette og si at når rike stemmer Ap så er de idioter som ikke skjønner sitt eget beste? Og når arbeidsfolk stemmer Frp eller Høyre så er de idealister fordi selv om de ikke gavner dem så gjør de det for samfunnets beste?

Mener ikke noe av det siste, men bare poengterer hvor idiotisk denne retorikken er. I bunn og grunn bunner denne holdningen til sosialister ut i at man tror økonomien er et null sum spill. Hvis noen får mer så må andre få mindre. Dvs jo mer de rike får jo mindre må de fattige få. Dette er jo riktig i det veldig korte løp. Men på lengere sikt har vi jo økonomisk vekst. Kaken som skal deles blir altså større. Frp og Høyre tror at en økonomisk politikk som fører til skjevere fordeling i dag vil veies opp av at dette fører til at det blir mer til alle i morgen. Mer enn det ville blitt ved likere fordeling. Men det ser ikke ut til at sosialister tror på dette. De tror dette er bare en dårlig unskyldning for å grafse til seg mest mulig.

Men hvordan skal de da forklare at slike som meg og mange andre som ikke har det noe fett økonomisk i det hele tatt har sympati med høyre-siden sin økonomiske politikk? Jeg har bare studiegjeld, ingen bil eller båt. Ikke noe hus, ingen intekt osv. Ville de ikke vært mye lurer for meg å stemme på SV? De vil jo gi mer penger til slike som meg? Når jeg likevel ikke gjør det. Er jeg da bare idiot og ikke vet mitt eget beste? Siden jeg er i ferd meg å sluttføre en Mastergrad med gode karakterer så kan jeg jo ikke være helt bak mål.

Eller hva med Siv Jensen og Carl I. Hagen. Har de spesielt mye penger? Vil de egentlig tjene på sin egen politikk  det korte løp? Kan det hende at de er mer opptatt av samfunnets beste enn sin egen økonomi på kort sikt? Nei det går ikke fordi idealister er bare på venstre siden. Høyre siden har bare egoister.

Naivitet: Nordmenns store styrke?

Vi nordmenn blir ofte beskylt for å være naive, blåøyde og godtroende. Vanligvis framstilles dette som noe utrolig negativt. Men jeg ønsker å slå et slag for nordmenns godtroenhet.

At nordmenn er godtroende er ikke bare en myte. Det er faktisk ganske mye sannhet i det. I boken "Happiness: Lessons from a New Science" av Richard Layard, nevnes en undersøkelse av hvor mye folk stoler på sin neste.

Spørsmålet som stilles (husker ikke nøyaktig ordlyd) er: Føler du at du kan stole på folk flest? Spørsmålet stilles i flere forskjellige land. I USA svarer 33% ja, i Stor Britania er det 36%. På bånd finner vi bla Brazil. Der sier bare 2% at man kan stole på andre. Når jeg leste videre om hvilket land hvor flest folk svarte ja så ble jeg overrasket over å lese Norge! I Norge svarte 68% at man kan stole på folk flest. Altså langt over det som er i andre land.

Layard spør retorisk: Har dette noen rot i virkeligheten, eller betyr det bare at Brazilianere er veldig kyniske og Nordmenn er veldig naive? For å teste dette så plasserte man lommebøker rundt omkring i alle land i undersøkelsen. Det viste seg da at sansynligheten for at lommeboken kom til rette/ble levert inn hang nøye sammen med folks svar på om man kan stole på folk. Dvs i Brazil forsvant nærmest alle lommebøkene, mens i Norge kom omtrent alle til rette igjen. Dvs vi nordmenn er ikke naive fordi vi er dumme, men fordi vi faktisk er vant til å kunne stole på folk.

Nok om det. Grunnen til at jeg skriver om dette er at jeg over lengere tid har blitt lei av all kynismen og mistroen rundt omkring i verden. Siden jeg studerer i utlandet har jeg truffet folk fra mange steder i verden. Det jeg merker jeg misliker mest med folk fra andre deler av verden, spesielt sør-europa, øst-europa og midtøsten er den enorme kynismen og mistroen til andre. De stoler sjelden på folk som de ikke kjenner. Går veldig ofte ut fra at folk lyver. Er veldig raske til å tolke ting i negativ retning osv. Men jeg merker dette også på Amerikanere ofte også.

Jeg mener dette er et stort problem for mange land, og er nettopp grunnen til at mange land ikke klarer å utvikle seg ordentlig. Når folk ikke kan stole på hverandre så kan man heller ikke skape noen framtid. I næringslivet må forretningspartnere kunne stole på hverandre for at noen skal tørre å starte firma sammen. Kunder må kunne stole på selger, og arbeidsgiver og arbeidstaker må kunne stole på hverandre for at man skal kunne jobbe mot felles mål.

Dette har store økonomiske implikasjoner. Land som UK og USA er blitt utkonkurert av land som Tyskland og Japan på bilproduksjon. Dette til tross for at UK og USA har generelt sett et mye friere næringsliv. Når man titter nøyere på grunnene så blir det fort klart at dette har mye med tilit å gjøre. Både i UK og USA er arbeidere og arbeidsgivere ofte i strid med hverandre. Fagforeningene er ofte militante og kjører konfront.

Toyota tok over en bilfabrikk fra GM på 80-tallet preget av masse problemer, militant fagforeninger og masse sporadiske streiker. I løpet av et år under Toyota var det slutt på alle streiker og problem fabrikken var plutselig en av de best drevene i USA. Toyota gjorde dette ved å vise arbeiderne tilitt, søke sammarbeid osv. De beviste sin loyalitet ved å beholde arbeidere i dårlige tider når andre sparket arbeidere. Som tak fikk de arbeidernes loyalitet og tilit. Tyskland er i likhet med Norge et land hvor det er ganske stor harmoni i arbeidslivet og sammarbeid mellom ledelse og arbeidere.

På lignende vis tok norske Kværner over et Britisk verft i forfall. Ingenting fungerte. Ledelse og arbeidere var praktisk talt fiender. Fagbevegelsen skjønte ingenting når den nye norsk ledelsen ønsket dem velkommen og ba dem bli med på å sammarbeide om framtiden til bedriften. Men til slutt ble de vunnet over og verftet ble en suksess.

En kan jo også lese om norsk olje eventyr for å se hvor mye konflikt det blir ut av Amerikansk ledelse.

En libaneser spurte meg en gang om hvordan får man folk til å jobbe for landets beste slik som i Norge? Han fortalte meg at i Libanon var alle politikere korrupte. Ingen brudde seg om landet. Bare om å fylle sine egne lommer. Jeg hadde ikke noe godt svar da. Men i dag ville jeg sagt: "Gå foran som et godt eksempel, og begynn å stol på din neste!"

Yes! Sarkozy vant!

Som jeg hadde håpet så vant Nicolas Sarkozy valget i Frankrike. Men er det egentlig noe å bry seg om for Norge? Ja, mener jeg. Norge er avhengig av at det går bra for Europa. Europeiske land er tross alt våre fremste handelspartnere. Men nå ønsker jeg også at det skal gå bra for Franskmennene som for alle andre. Sakozy kan bety ny giv for Frankrike etter nærmest 25 år med nedtur. For 25 år siden hadde de den 7ende høyeste BNP per inbygger i verden. I dag er de på 17ende plass. Frankrike lå opprinnelig foran Norge. De er begjeldet oppover ørene og har skyhøy arbeidsledighet som har vart i tiår.

Hvordan kunne det gå så galt i Frankrike? De er jo en teknologiland, med noen av verdens mest dynamiske selskaper. Problemet er nesten ingen reformer er skjedd på tiår. Når Nordiske land, Nederland, Stor Britania, Spania, Irland osv liberaliserte på begynnelsen av 80-tallet så skjedde ingenting i Frankrike. De kjørte på i samme gamle spor.

Resultatet er at selv land som Norge som liksom skal være den siste soviet-stat 😉 er langt mer liberalistisk og næringslivsvennelig. Mens det i Skandinavia stilles krav til folk, så kan folk gå på arbeidsledighets trygd i Frankrike selv om det er jobber til dem. I Norden blir man tvunget til å ta de jobbene som kommer hvis man er på trygt og det arbeids aktivt for å få folk i jobb. Til og med skattenivået er høyere enn Norge.

Sarkozy ser ut til å ville få fart på landet igjen. Han vil stille krav til arbeidsledige, gi mulighet for å jobbe utover 35 timer i uka, senke skattene, og gjøre noe med alle streikene som omtrent til enhver tid lammer samfunslivet i Frankrike. Universitetene skal fristilles osv.

Stikk i strid med hva som er vanlig i Frankrike så har Sarkozy et positivt forhold til den anglosaksiske verden. Tony Blair er et av hans forbilder. Han mener Frankrike har noe å lære av Stor Britania. Men Sakrozy can forhåpentligvis det dårlige forholdet mellom USA og Frankrike repareres. Jeg er ingen fan av Bush, men ingen er tjent med at fiendeskap mellom Europa og USA. Vi må sammarbeide.

Dusteforslag 2: Rett til heltids stilling

Dagsavisen skriver at Likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås vil innføre en lov som gir alle ansatte i stat og kommuner rett til heltidsstillinger. Nok et sosialist forslag. Vedta en lov mot ting vi ikke liker. Hvorfor ikke vedta at alle har rett til en sydentur i året, et eget hus, Playstation og Biff en gang i uka?

Hva med å finne ut hvorfor så mange blir ansatt på deltid? Kanskje man bør vurdere å gjøre heltidsstillinger mer attraktivt for arbeidsgiver. Å tvinge heltids ansettelse på stat og kommune fører antakelig heller til at det blir vanskeligere for folk å få jobb der. Arbeidsgiver vil jo nøle med å ansette noen hvis han/hun må ansette vedkommende i fulltid.

På en annen side fører kanskje dette til at antall ansatte i det offentlige vokser saktere. Og det ville jo engentlig ikke være så dumt.